Quantcast
Channel: Veganerliv » slakterier
Viewing all articles
Browse latest Browse all 4

Slakteriet

0
0

En ting som har endret seg kraftig siden jeg ble veganer, er hva jeg ser når jeg ser de animalske produktene rundt meg. Det er ikke lenger en hamburger, et stykke mat pakket i plast eller en ingrediens. Det er restene etter noens liv. Jeg klarer ikke la være å se for meg grisungen med store rosa ørene eller kalven med de mørke blanke øynene. Jeg tenker på hvordan de levde. Og jeg tenker på hvordan de døde.

Selv om vi omgir oss med dyreprodukter i stort omfang, er det ikke mange av oss som har sett hvordan de dør. Slakteriene er gjemt bort fra oss. Det er ikke meningen at vi skal ha innsyn her. Vi er skånet fra dyrenes blodige ende.Vi ser dem ikke når de ankommer etter en lang reise. Åtte timer er maksimal reise for pattedyr som griser og kyr som skal slaktes (elleve i Nord-Norge). Tolv timer for fugler. Hvert år dør 100 000 dyr under transport i Norge (kilde). Vi ser ikke deres frykt, usikkerhet og utmattelse mens de må vente oppstallet i binger eller i trange plastkasser mens de venter på å bli drept, noe som kan være i opptil 24 timer. Vi ser dem heller ikke når de tvinges inn til dødsrommene som lukter blod og der lydene fra andre redde dyr høres. Vi møter ikke blikket deres når når strømstøtet kommer, og vi ser ikke når blodet flommer utover slaktegulvet og de trekker sitt aller siste pust. Vi kjenner heller ikke smerten til  alle dem som bedøvelsen ikke fungerer for, som ender livet fullt bevisste (kilde og kilde).

Foto: NEXT, olje på lerret © W. Jackson Thilenius http://www.crusadecreative.org

Det er ikke så mange bilder og filmer å finne fra slakteriene. De vil helst ikke ha oss inn der. Men det finnes noen. Eksempelvis kan du se bildene til den svenske fotografen Erik Lindgren som har fått tillatelse til å bli med inn på et vanlig svensk slakteri og ta bilder av dyrenes siste øyeblikk. Du kan se bildene her.

Jeg har ikke sett dem dø. Men jeg ser det for meg når jeg går forbi kjøttdisken i butikken. Jeg ser det i kaffe latten din. Jeg ser det i pølsa du kjøper på Narvesen. I det du kaller et festmåltid på julaften. Jeg tar meg selv i å lure på om jeg så det før. Jeg husker ikke helt lenger. Om jeg gjorde det så var det nok sjeldent. Jeg var flink til å nyte animalske produkter uten at det plagde meg nevneverdig. Vi mennesker er utrolig gode på å stenge ubehagelige tanker og følelser ute. Og det er jo ubehagelig å tenke på at noen som var glad i livet måtte dø i en kø i en kald slaktehall for deg. Så derfor tok jeg det vel ikke helt inn over meg. Da jeg til slutt gjorde det, så kunne jeg jo ikke bidra til det lenger.

Er det noe vi ikke kommer utenom om vi skal konsumere animalske produkter så er det døden.  Og når vi spiser over 70 millioner dyr årlig i Norge så krever det en viss effektivitet. “Superslakteriene” dukker opp for å mette vår kjøttsult. Man kan jo spørre seg hvordan det er å være kylling i et anlegg på 36 000 kvadratmeter, der målet er å ta livet av 12 500 kylling i timen. Men “superslakteri” eller ei, en blodig død er en uunngåelig endestasjon. Er vi så avstengt fra virkeligheten at vi tror at denne enden ikke er noe dyrene bryr seg om? At det er noe de stiller seg likegyldig til? Enten den er kort eller lang, smertefull eller smertefri, så tar vi fra dem selve grunnlaget for alt de setter pris på når vi tar fra dem livet. Å tro at dyr ikke har noen tilknytning til egen eksistens er å lure oss selv. Det er en enkel idé å ty til når tanken om slakteriet trenger på. Men den er jo nettopp det – enkel. Den er ikke sann.


Viewing all articles
Browse latest Browse all 4

Latest Images





Latest Images